Nasjonal ADHD-bevissthetsmåned
«Jeg føler meg som den verste moren noensinne. Hvordan så jeg det ikke da du var yngre? Jeg ante ikke at du slet slik!»
Det var min mors reaksjon da jeg fortalte henne at datteren hennes i en alder av 26 hadde fått diagnosen oppmerksomhetssvikt/hyperaktivitetsforstyrrelse (ADHD).
Selvfølgelig kan hun ikke godt holdes ansvarlig for ikke å se det – ingen gjorde det. Da jeg som barn gikk på skolen på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, gjorde ikke jenter få ADHD.
Teknisk sett var ADHD ikke engang en diagnose. Den gang kalte vi det oppmerksomhetsforstyrrelse, eller ADD, og det uttrykket ble lagret for barn som fetteren min, Michael. Du kjenner typen. Kunne ikke følge med på selv de mest grunnleggende oppgavene, gjorde aldri leksene sine, ga aldri oppmerksomhet på skolen og kunne ikke sitte stille hvis du betalte ham det. Det var for de forstyrrende guttene som skapte trøbbel bak i klasserommet som aldri tok hensyn og avbrøt læreren midt i en leksjon. Det var ikke for den stille jenta med glupsk appetitt på å lese enhver bok hun kunne få tak i, som drev med idrett og fikk gode karakterer. Nei. Jeg var en modellstudent. Hvorfor skulle noen tro at jeg hadde ADHD??
Historien min er heller ikke uvanlig. Inntil nylig var det allment akseptert at ADHD var en tilstand som hovedsakelig finnes hos gutter og menn. I følge barn og voksne med ADHD (CHADD) får jenter diagnosen i underkant av halvparten av diagnosen gutter.[1] Med mindre de har de hyperaktive symptomene beskrevet ovenfor (problemer med å sitte stille, avbryte, strever med å begynne eller fullføre oppgaver, impulsivitet), blir jenter og kvinner med ADHD ofte oversett – selv om de sliter.
Det mange ikke forstår med ADHD er at det ser veldig forskjellig ut for forskjellige mennesker. I dag har forskning identifisert tre felles presentasjoner av ADHD: uoppmerksom, hyperaktiv-impulsiv og kombinert. Symptomer som bevegelse, impulsivitet og manglende evne til å sitte stille er alle assosiert med den hyperaktive-impulsive presentasjonen og er det folk oftest forbinder med en ADHD-diagnose. Vansker med organisering, utfordringer med distraherbarhet, oppgaveunngåelse og glemsel er imidlertid alle symptomer som er mye vanskeligere å få øye på og er alle assosiert med den uoppmerksomme presentasjonen av tilstanden, som er mer vanlig hos kvinner og jenter. Jeg personlig har blitt diagnostisert med en kombinert presentasjon, noe som betyr at jeg viser symptomer fra begge kategorier.
I sin kjerne er ADHD en nevrologisk og atferdsmessig tilstand som påvirker hjernens produksjon og opptak av dopamin. Dopamin er kjemikaliet i hjernen din som gir deg den følelsen av tilfredshet og glede du får av å gjøre en aktivitet du liker. Siden hjernen min ikke produserer dette kjemikaliet på samme måte som en nevrotypisk hjerne gjør, må den bli kreativ med hvordan jeg engasjerer meg med "kjedelige" eller "understimulerende" aktiviteter. En av disse måtene er gjennom en atferd som kalles "stimming", eller repeterende handlinger som er ment å gi stimulering til en understimulert hjerne (det er her fidlingen eller negleplukkingen kommer fra). Det er en måte å lure hjernen vår til å bli stimulert nok til å interessere seg for noe vi ellers ikke ville vært interessert i.
Når vi ser tilbake, var skiltene definitivt der ... vi visste bare ikke hva vi skulle se etter på den tiden. Nå som jeg har forsket mer på diagnosen min, forstår jeg endelig hvorfor jeg alltid måtte høre på musikk når jeg jobbet med lekser, eller hvordan det var mulig for meg å synge med på sangtekster mens Jeg leste en bok (en av mine ADHD "superkrefter," jeg antar at du kan kalle det). Eller hvorfor jeg alltid kriblet eller plukket på neglene mine under timen. Eller hvorfor jeg foretrakk å gjøre leksene mine på gulvet i stedet for ved et skrivebord eller et bord. Samlet sett hadde ikke symptomene mine mye negativ innvirkning på prestasjonene mine på skolen. Jeg var bare en merkelig gutt.
Det var ikke før jeg ble uteksaminert fra college og gikk ut i den "virkelige" verden at jeg trodde at noe kunne være vesentlig annerledes for meg. Når du er på skolen, er dagene lagt opp for deg. Noen forteller deg når du trenger å gå på timen, foreldre forteller deg når det er på tide å spise, trenere gir deg beskjed når du bør trene og hva du bør gjøre. Men etter at du er ferdig utdannet og flyttet ut av huset, må du bestemme det meste selv. Uten den strukturen i dagene mine, befant jeg meg ofte i en tilstand av "ADHD-lammelse." Jeg ville bli så overveldet av den uendelige muligheten for ting å oppnå at jeg var helt ute av stand til å bestemme hvilken handling jeg skulle ta, og ville derfor ende opp med å ikke oppnå noe.
Det var da jeg begynte å legge merke til at det var vanskeligere for meg å "voksen" enn det var for mange av mine jevnaldrende.
Du skjønner, voksne med ADHD sitter fast i en catch-22: vi trenger struktur og rutine for å hjelpe oss med å bekjempe noen av utfordringene vi står overfor utøvende funksjon, som påvirker et individs evne til å organisere og prioritere oppgaver, og kan gjøre tidsstyring til en stor kamp. Problemet er at vi også trenger at ting er uforutsigbare og spennende for å få hjernen vår til å engasjere seg. Så selv om det å sette rutiner og følge en konsistent tidsplan er nøkkelverktøy mange individer med ADHD bruker for å håndtere symptomene sine, hater vi også vanligvis å gjøre det samme dag etter dag (også kjent som rutine) og avviser å bli fortalt hva de skal gjøre (som å følge en angi tidsplan).
Som du kan forestille deg, kan dette forårsake noen problemer på arbeidsplassen. For meg ser det oftest ut som vanskeligheter med å organisere og prioritere oppgaver, problemer med tidsstyring og problemer med planlegging og gjennomføring av lange prosjekter. På skolen dukket dette opp som alltid å trenge etter prøver og la papirer skrives bare timer før de skulle. Selv om den strategien kan ha fått meg gjennom undergraden godt nok, vet vi alle at den er betydelig mindre vellykket i den profesjonelle verden.
Så hvordan håndterer jeg ADHD slik at jeg kan balansere arbeidet og forskerskolen samtidig som jeg får nok søvn, trener regelmessig, holder tritt med husarbeid, finner tid til å leke med hunden min, og ikke brenner ut…? Sannheten er at jeg ikke gjør det. I hvert fall ikke hele tiden. Men jeg sørger for å prioritere å utdanne meg selv og innlemme strategier fra ressurser jeg finner på nettet. Til min store overraskelse har jeg funnet en måte å utnytte kraften til sosiale medier for godt! Bemerkelsesverdig nok kommer størstedelen av min kunnskap om ADHD-symptomer og metoder for å håndtere dem fra ADHD-innholdsskapere på Tiktok og Instagram.
Hvis du har spørsmål om ADHD eller trenger noen tips/strategier her er noen av mine favoritter:
@hayley.honeyman
@adhdoers
@ukonvensjonell organisasjon
@theneurodivergent sykepleier
@currentadhdcoaching
Ressurser