COVID-19 etter vaksinasjon

Det er slutten av januar 2022 og mannen min gjorde seg klar for en tur til Canada. Dette var en skitur for gutta som han flyttet fra året før på grunn av COVID-19. Det er mindre enn en uke fra ruteflyet hans. Han gjennomgikk pakkelisten sin, koordinerte detaljene i siste liten med vennene sine, dobbeltsjekket flytider og sørget for at COVID-19-testene hans var planlagt. Så får vi en telefon midt på arbeidsdagen vår: "Dette er helsesøster på skolen som ringer ..."

Vår 7 år gamle datter hadde en vedvarende hoste, og hun måtte hentes (uh-oh). Mannen min hadde en COVID-19-test planlagt den ettermiddagen som forberedelse til reisen hans, så jeg ba ham om å planlegge en test for henne også. Han begynte å spørre om han burde gå på turen og så på alternativer for å utsette siden vi ikke ville få testresultatene på noen dager og det kan være for sent å avlyse turen på det tidspunktet. I mellomtiden begynte jeg å kjenne en kile i halsen (uh-oh, igjen).

Senere samme kveld, etter at vi hentet vår 4 år gamle sønn fra skolen, la jeg merke til at hodet hans føltes varmt. Han hadde feber. Vi hadde noen få hjemmetester for COVID-19, så vi brukte dem på begge barna, og resultatene kom positivt tilbake. Jeg planla offisielle COVID-19-tester for sønnen min og meg selv morgenen etter, men vi var 99 % positive på at COVID-19 endelig hadde rammet husstanden vår etter nesten to år med å holde seg frisk. På dette tidspunktet strevde mannen min med å ombestemme eller kansellere reisen (flyreiser, overnatting, leiebil, tidsplankonflikter med venner osv.). Selv om han ikke hadde de offisielle resultatene tilbake ennå, ville han ikke risikere det.

I løpet av de neste par dagene ble symptomene mine verre, mens barna så ut til å holde seg friske. Min sønns feber gikk ned i løpet av 12 timer og datteren min hostet ikke lenger. Selv mannen min hadde veldig milde forkjølelseslignende symptomer. I mellomtiden ble jeg mer og mer utslitt og det banket i halsen. Vi testet alle positivt bortsett fra mannen min (han testet igjen et par dager senere og det kom positivt tilbake). Jeg gjorde mitt beste for å holde ungene underholdt mens vi var i karantene, men det ble vanskeligere jo nærmere helgen vi kom og jo verre ble symptomene mine.

Da jeg våknet fredag ​​morgen, kunne jeg ikke snakke og jeg hadde den mest smertefulle sår hals. Jeg hadde feber og alle musklene mine verket. Jeg ble i sengen de neste par dagene mens mannen min prøvde å krangle mellom de to barna (som så ut til å ha mer energi enn noen gang!), koordinere logistikken for å planlegge reisen, jobben og fikse garasjeporten som nettopp hadde gått i stykker. Ungene hoppet med jevne mellomrom på meg mens jeg prøvde å sove, og så løp de skrikende og lo.

"Mamma, kan vi få godteri?" Sikker!

"Kan vi spille videospill?" Gå for det!

"Kan vi se en film?" Vær min gjest!

"Kan vi klatre på taket?" Nå, det er der jeg trekker grensen...

Jeg tror du skjønner bildet. Vi var i overlevelsesmodus og barna visste det og utnyttet det de kunne komme unna med i 48 timer. Men de var friske og det er jeg så takknemlig for. Jeg kom ut av soverommet på søndag og begynte å føle meg menneskelig igjen. Jeg begynte sakte å sette sammen huset igjen og få barna inn i en mer normal rutine med lek, pusse tenner og spise frukt og grønnsaker igjen.

Min mann og jeg ble begge vaksinert våren/sommeren 2021 med en booster-sprøyte i desember. Datteren min vaksinerte seg også høsten/vinteren 2021. Sønnen vår var for ung til å vaksinere seg den gangen. Jeg er veldig takknemlig for at vi hadde tilgang til vaksinasjoner. Jeg ser for meg at symptomene våre kan ha vært mye verre hvis vi ikke hadde det (spesielt mine). Vi planlegger å få vaksiner og boostere i fremtiden etter hvert som de blir tilgjengelige.

Et par dager etter at jeg begynte å bli frisk, gikk begge barna tilbake til skolen. Familien min har ingen dvelende effekter og hadde få eller ingen symptomer eller problemer under karantenen vår. Det er jeg veldig takknemlig for. På den annen side opplevde jeg noen utfordringer i flere uker etter at jeg ble frisk. På det tidspunktet vi ble syke, trente jeg til halvmaraton. Det tok meg et par måneder å nå samme løpehastighet og lungekapasitet som jeg hadde før COVID-19. Det var en langsom og frustrerende prosess. Bortsett fra det har jeg ingen langvarige symptomer og familien min er veldig frisk. Absolutt ikke en opplevelse jeg ønsker for noen andre, men hvis jeg måtte sette i karantene med noen ville familien min vært mitt førstevalg.

Og mannen min fikk dra på den omlagte skituren i mars. Mens han var borte, fikk sønnen vår influensa (uh-oh).