Hjertehelse. Prøv det.

Det er februar! Når ambisiøse nyttårsforsetter om å få seks-pack abs og hjertefrekvensen for en maratonløper for ofte finner oss i sofaen med en sekspakket maratonløper på TV. Februar er hjertehelse-måned, så stå opp og kanskje prøve en tur rundt blokka i stedet.

Da jeg begynte på denne siste syklusen i livet mitt, hadde jeg nettopp kommet igjennom en serie store livsendringer: nytt hus, ny jobb, ny baby på vei, nytt merke av deodorant. En dag fant jeg meg selv ånde etter å ha vandret opp en trapp, så jeg visste at jeg måtte gjøre noe eller så hadde jeg tenkt å ende en raus, skallet fyr som har hjerteinfarkt i sofaen.

At noe var å stå opp litt tidlig på en mandag og gå rundt blokka en gang. Å puste litt frisk luft og få blodet til å bevege seg, bare litt, fikk meg til å føle meg bedre. Vi vet alle at hjertet ditt er den viktigste muskelen å jobbe med. Et sunt hjerte vil ikke få deg svær. Cardio-trening er en av de tregeste å se synlig fremgang, men det gjør at du føler deg best og har størst innvirkning på livet ditt. Jeg hadde trent semi-regelmessig mest i mitt liv, så jeg visste hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg trengte bare å komme i gang og fortsette.

Når jeg visste at jeg ikke er en morgenperson, bestemte jeg meg for å tenke på kvelden før, i stedet for å gå tom for hjernekraft og ende opp med å smelle rundt som en zombie, og lette etter sokker. Jeg la ut svette og la skoene mine ved døren med en nøkkel i høyre sko. Jeg trenger ikke å lete etter nøkkelen; faktisk kunne jeg ikke unngå det. Det var den eneste husnøkkelen min, og jeg hadde tenkt å bruke de skoene til jobb uansett. Den nøkkelen i skoen var (ordvarsel!) Nøkkelen til min nåværende metode. Jeg satte trening i veien.

Den morgenvandringen var et tidsforpliktelse jeg lett hadde råd til, og jeg måtte knapt tenke på det. Hver morgen i en uke, før noen andre våknet, gjorde jeg det samme. Den neste uken la jeg til noen minutter og litt mer avstand til rutinen. Resten av familien min er heller ikke morgenfolk, så selv nå klarer jeg å bruke de uønskede tidlige timene på å gjøre det jeg trenger å gjøre uten mye sjanse for å løpe på noen.

Jeg er ikke motivert nok til å presse meg selv om morgenen, så det tok en måned eller så å begynne å løpe noen meter gjennom turen, til jeg gradvis ble lei av hvor lang tid det gikk, og nå går jeg bare og løper. Dette viste seg å være en annen heldig ulykke. Jeg liker å fortelle folk at filosofien min er: “Ingen smerter. Ingen smerte." Smerte unngåelse er en av de mest primære impulsene. Til og med den primitive reptilhjernen vi alle har tucket inn under frontallobbene vil avgjøre mot å gjøre noe som gjør vondt. Imidlertid er det den krypdyrhjernen som vil stå deg opp og få deg til å lope rundt i nabolaget på en kald morgen når en fornuftig person bare vil bo i en varm seng.

Jeg hadde uforvarende snublet inn i en veldig repeterbar rutine. Jeg trengte ikke å tenke så mye, jeg hadde valgt en tid som ingen andre i familien min ønsket, og det gjorde ikke noe vondt. Da jeg klarte å skille ut mer tid om morgenen, la jeg litt mer avstand eller litt mer fart. Jeg la også styrketrening tilbake i, som også er cardio, hvis du ikke hviler for mye. Ved ikke å gjøre radikale endringer klarte jeg å komme meg videre og bare være svakt klar over det. Jeg er bare så hjernedød om morgenen, så hvorfor ikke bruke det til min fordel?

Jeg har løpt hundrevis av miles og løftet tonn vekt. Jeg er ikke rask, og er heller ikke stor. Treningsmålene mine er beskjedne: vær en raus, skallet fyr som ikke kollaps på en helgetur eller utsett deg for å bære sofaen opp trappene. Jeg legger frem treningene mine på den kritiske veien. Jeg satte ut neste dags arbeidsklær kvelden før som en 9-åring, nede i kjellerbadet, hvor jeg må stokke forbi alt treningsutstyret mitt. Det er virkelig kraft i mantraet, “Eh. Jeg er allerede her. ”

Femten år senere består morgenene mine av et veldig langt sett med trinn som jeg har bygd opp i nesten geologisk tempo. Trening er virkelig bare en del av morgenrutinen min, nå. Det er bare noe jeg gjør sammen med å mate flokken av kjæledyr, mate meg selv, skylle av kadaveret mitt og kle det ut for allmennheten. Det kaster meg av når jeg ikke klarer hele ritualet før de høyere hjernefunksjonene sparker inn.

Så det jeg sier her er; hvis jeg kan gjøre dette, kan du gjøre dette. Jeg snek meg tilfeldigvis tidlig en morgen ved et uhell, men du kan gjøre det med vilje. Hvis du finner litt tid som ingen ønsker å ta fra deg, planlegger litt fremover og legger treningen på din egen måte, kan du se tilbake 15 år tilbake og fortelle legen din at du har trent en del av livet ditt. Det er selvfølgelig ikke en dårlig idé å spørre doktoren din nå hva du bør begynne med.

Det kan hende jeg må nøye meg med en topakke og hjertefrekvensen til en 10K-løper, men jeg skal fortsette å løpe. Jeg har resten av livet til å jobbe med det. Siden jeg rolig snek meg trening inn om morgenen mens jeg sov halvt, ble det bare nok en del av livet mitt. Ærlig talt, det er morgener jeg ankommer, og jeg husker ikke helt hvordan jeg kom hit, men jeg vet at jeg matet flokken og at jeg tok meg av hjertet.