Liptember, Lipstick for Life!
Kvinner og kvinneidentifiserende individer trenger bedre representasjon innen psykisk helse. Hvilken bedre måte enn med et leppestiftsmil?
Liptember, en månedslang kampanje skapt av en australsk-basert stiftelse som har blitt kjent globalt, ble etablert i 2010. I løpet av det første året klarte de å øke bevisstheten og 55,000 2014 dollar i midler til organisasjoner for mental helse. Siden 80,000 har Liptember vært i stand til å finansiere over XNUMX XNUMX forespørsler om krisestøtte1.
Gruppen fant at det meste av mental helseforskning utført i vårt samfunn undersøker menns mentale helse, men bruker disse funnene på både menn og kvinner. Resultatet var at flere programmer og forebyggingsstrategier ikke kunne hjelpe de psykiske helsebehovene til den kvinnelige og kvinneidentifiserende befolkningen. Med deltakere som har en fargerik leppe, håper Liptember å sette i gang samtaler om mental helse. Tanken er å redusere stigmaet ved å søke og få støtte, og å erkjenne at alle drar nytte av denne omsorgen på et tidspunkt i livet. Motet til å være sårbar i dette rommet kan til og med redde et liv.
Den tidlige historien om kvinners mentale helse er faktisk en mørk periode. Fra 1900 f.Kr. tilskrev de tidlige grekerne og egypterne en "vandrende livmor" eller "spontan livmorbevegelse" som skylden for all uro en kvinne kan føle. Løsningen var å gifte seg, forbli gravid eller avstå. Snakk om blandede budskap! Det greske ordet "hystera," for livmor, er roten til det skadelige begrepet "hysteri", og frembringer en flere hundre år gammel stereotyp for kvinners psykiske lidelser. Til og med Hippokrates skrev under på hysterieteorien, og antydet at løsningen for "livmormelankoli" var å ganske enkelt gifte seg og få flere babyer. Det var først i 1980 at dette begrepet ble fjernet fra Diagnostic and Statistical Manual (DSM)2.
Etter hvert som tiden og medisinen skred frem, ble selv de helligste kvinnelige rom overtatt av mannlige fagfolk. Gynekologisk og fødselshjelp, som i stor grad var gitt av utdannede jordmødre, ble presset ut og devaluert. Denne spesifikke tråden i kvinnehelsetjenesten ble plutselig et mannsrom.
En voldelig og urovekkende tid i vår kultur utviklet seg til brenning og henrettelse av kvinnelige "hekser", som var individer som mest sannsynlig hadde å gjøre med udiagnostiserte psykiske problemer, epilepsi, eller til og med bare uavhengige mennesker som ønsket å tenke selv3.
Vi er nå i en bedre posisjon til å støtte vår kvinne- og kvinneidentifiserende befolkning, men det eksisterer fortsatt forskjeller. Kjønnsstereotypier vedvarer i helsevesenet med en kvinne som er mer sannsynlig å vente lenger på en helsediagnose4, eller til og med bli offer for et sexistisk språk om «det er alt i hodet hennes» eller «hun er bare gal». I tillegg fortsetter rasisme å skape hindringer for å få omsorg. En svart kvinne i Amerika har 20 % større sannsynlighet for å oppleve psykiske problemer og vil sannsynligvis bli utsatt for både sexisme og rasisme i vår helseindustri.
Som en tenåring som led av depresjon på 90-tallet, opplever jeg også denne ulikheten. Jeg hadde flere fagpersoner som forsøkte å diagnostisere og behandle en mengde psykiske problemer. Jeg ble foreskrevet medisiner forbeholdt bare de mest intense psykotiske episodene – medisiner som absolutt ikke hadde blitt testet på unge sinn. Jeg var ute og løp på en vill tur som gjorde veldig lite for å dempe et følelsesmessig menneske som prøvde sitt beste for å passe inn med alle de andre «normale menneskene».
Så jeg brukte kraften til sminke til å uttrykke det jeg opplevde innvendig. Hvis jeg hadde en lys og glad dag, kunne du finne meg i en varm rød leppe som inviterte folk til å komme opp og starte en samtale! Hvis jeg hadde å gjøre med depresjon og tristhet, hadde du kanskje funnet meg i kakao eller merlot. Hvis det var en frisk ny dag å få, en følelse av optimisme og en ny begynnelse, kan lavendel eller en rødfarget pastell være valget.
Det var en smertefull tid som tenåring, og når jeg ser tilbake, ser jeg hvordan min kreativitet og uavhengighet ikke var noe som ble feiret eller utforsket. Det var ikke rart jeg slet med å passe inn i samfunnets lille boks! Det er mitt håp at de begrensningene jeg opplevde blir mindre for hver generasjon, og at kanskje min egen datter vil få tilgang til psykisk helsehjelp og behandling som jeg – og så mange kvinner før meg – aldri visste.
Liptember er en bevegelse som inspirerer meg. Farge, årsak og omsorg. Leppestift kan være mer enn sminke. Det kan overskride. Det kan gjenspeile hvem vi er og hvem vi håper å være. Det gir oss kontroll over oss selv i en verden hvor mange kvinner føler seg maktesløse. Liptember gir oss en sjanse til å bli feiret og akseptert akkurat som vi er, og jeg håper du vil være med meg og feire hver dag!
For å lære mer og bli involvert i å samle inn penger, sjekk ut liptemberfoundation.org.au/ for detaljer!
Referanser