Mors psykiske helse
I det siste virker det ikke som om morsdagen og måneden for psykisk helse begge faller i mai måned for meg. Mødres psykiske helse har blitt ganske personlig for meg de siste årene.
Jeg vokste opp med å tro at kvinner *endelig* kunne få alt – vellykkede karrierer var ikke lenger forbudt for oss. Arbeidende mødre ble normen, hvilken fremgang vi har gjort! Det jeg ikke klarte å innse (og jeg vet at mange i min generasjon ikke klarte å innse også) var at verden ikke var skapt for husholdninger med to arbeidende foreldre. Samfunnet kan ha ønsket arbeidende mødre velkommen inn i folden, men ... egentlig ikke. Foreldrepermisjon er fortsatt alvorlig mangelfull i de fleste deler av landet, barnepass koster mer enn husleien/lånet ditt, og jeg håper du har massevis av betalt fri (PTO) å dekke hver gang den ungen må være hjemme fra barnehagen fordi av en annen øreinfeksjon.
Jeg har en utrolig støttende mann som medforeldre liker en mester. Men det beskyttet meg ikke mot at barnehagen alltid ringte meg først – selv om mannen min var oppført som første kontakt fordi han jobbet bare 10 minutter unna og jeg pendlet over byen. Det beskyttet meg ikke fra den forferdelige veilederen jeg hadde mens jeg fortsatt ammet min yngste, som refset meg for alle blokkene jeg hadde på kalenderen min slik at jeg kunne pumpe.
Så mye av verden fungerer fortsatt som om det er en ikke-arbeidende forelder i hjemmet. Sen start/tidlig løslatelse på barneskolen som ser ut til å antyde at noen er i nærheten for å ta barna til skolen kl. 10 eller hente dem kl. 00. Lege- og tannlegekontorene som kun er åpne fra kl. 12 til 30, mandag til fredag. Innsamlingsaksjonene, idrettslagene, timene, skolekonsertene, ekskursjonene som alle ser ut til å skje mellom 9 og 00. Ikke glem klesvasken, klipping av gresset, rengjøring av badene og henting etter hunden. Du ville faktisk ikke slappe av i helgene, gjorde du? Men denne tiden av året hører vi mange "takk mamma, du er en superhelt"-meldinger. Og selv om jeg ikke vil virke utakknemlig, hva om vi i stedet hadde en verden som ikke krevde at vi skulle være en superhelt bare for å overleve?
Men i stedet blir det hele vanskeligere. Det blir vanskeligere for kvinner å få tilgang til helsehjelpen de trenger og ta beslutninger om sin egen kropp. Helsetjenestedekning kan variere avhengig av hvem arbeidsgiveren din er eller hvilken stat du bor i. Det er lett for noen å forkynne om egenomsorg når du knapt føler at du har tid til å pusse tennene noen dager, enn si finne tid til å gå til terapi (men du burde, terapi er fantastisk!). Og her tror jeg det er vanskelig for en husholdning med to yrkesaktive foreldre, som ikke engang kan sammenlignes med det aleneforeldre takler. Den mentale energien som foreldre forbruker i disse dager er utmattende.
Og vi lurer på hvorfor alles velvære ser ut til å være på vei ned. Vi lever i en konstant tilstand av at oppgavelisten er lengre enn antall timer i løpet av en dag, enten det er på jobb eller hjemme. For å parafrasere en av mine favoritt sitcoms ("The Good Place"), blir det vanskeligere og vanskeligere å være et menneske. Det blir vanskeligere og vanskeligere å være forelder. Det blir vanskeligere og vanskeligere å fungere i en verden som ikke ble skapt for oss å fungere i.
Hvis du sliter, er du ikke alene.
På noen måter er vi mer tilkoblet enn noen gang. Jeg er takknemlig for at vi lever i en tid der barna mine kan FaceTime med bestemødrene sine for å ønske dem god morsdag mens de er halvveis i landet. Men det er montering bevis at folk føler seg mer isolerte og ensomme enn noen gang før. Det kan føles som om vi er de eneste som ikke har skjønt alt.
Jeg skulle ønske jeg hadde en sølvkule for de arbeidende foreldrene som sliter med presset om å gjøre alt. Det beste rådet jeg kan gi er dette: til tross for det vi kanskje har vokst opp med å tro, du kan ikke gjøre alt. Du er faktisk ikke en superhelt. Vi må sette grenser rundt hva vi kan og ikke kan, vil og ikke vil. Vi må si nei til noen av innsamlingene eller begrense aktiviteter etter skoletid. Bursdagsfeiringer trenger ikke å være en begivenhet som er verdt sosiale medier.
Jeg har innsett at tiden min er en av mine mest verdifulle eiendeler. Jeg blokkerer tid på jobbkalenderen min for når jeg tar barna med på skolen og avslår et møte som er i konflikt med det. Jeg sørger for at det er nok tid i løpet av dagen til å få arbeidet gjort slik at jeg slipper å jobbe om kvelden. Jeg snakker mye med barna mine om arbeidet mitt, så de forstår hvorfor jeg ikke kan delta på alle arrangementer midt på dagen på skolen. Barna mine har lagt bort sitt eget tøy siden de gikk i førskolen og lærer å vaske sitt eget bad. Jeg prioriterer nådeløst det som betyr mest og legger jevnlig til side ting som ikke rekker, enten det er hjemme eller på jobb.
Sett grenser og beskytt ditt eget velvære så mye som mulig. Ikke vær redd for å be om hjelp – enten fra en venn, et familiemedlem, partner, legen din eller en psykisk helsepersonell. Ingen kan gjøre det alene.
Og bidra til å skape et bedre system slik at barna våre ikke vil kjempe de samme kampene som vi.